Ordet "Apokryf" kommer av gresk og betyr "skjult". Det finnes både gammeltestamentlige apokryfer og nytestamentlige apokryfer. Det er stor forskjell på kvaliteten mellom disse to grupper av apokryfe bøker. Vanligvis er det de gammeltestamentlige apokryfene vi snakker om når vi omtaler de apokryfe bøker, men det finnes altså flere.
Den katolske Bibel
Å påstå at Den Katolske Kirke har fjernet disse bøkene er en urimelig påstand som avdekker stor mangel på kunnskap. For de gammeltestamentlige apokryfer er tatt med i den katolske bibel. Der finner du disse bøkene plassert mellom Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet. Bakgrunnen for at katolikkene har tatt disse bøkene med i Bibelen er følgende: Etter at Det Gamle Testamentet var samlet, anerkjent og over lengre tid hadde vært i bruk i jødisk sammenheng, ble det foretatt en oversettelse til gresk. Denne oversettelsen kalles "Septuaginta". Her la man til disse bøkene som vi i dag kaller gammeltestamentlige eller deutrokanoniske bøker. Vi vet i dag ikke hvorfor dette ble gjort, men de anerkjennes ikke som autoritative skrifter av jødene. Denne delen av Bibelen har vi jo i utgangspunktet felles med jødene. Det var så tidlig som i oldkirken at disse skriftene gradvis ble akseptert av majoritetskirken som en del av Bibelens kanon. Dette var en av de ting Martin Luther tok et oppgjør med under reformasjonen. Han mente at disse bøkene var ikke-inspirerte, men likevel kunne være nyttig lesning.
Hvilke bøker?
Vi ser altså hvordan disse bøkene ikke var anerkjent i tidlig kristen tid, det vi kaller urkirken. Men at dette var noe som gradvis fikk fotfeste først 3-4 generasjoner senere. Bøkene er skrevet i perioden 200 f.Kr. til ca 100 e.Kr. Følgende bøker regnes med blant apokryfene i Den Katolske Bibel: Tobit, Judit, Den greske Esterboken, Visdommens bok, Sirak, Baruk (Jeremias brev), Tillegg til Daniels bok, første og andre Makkabeerbok. I tillegg til disse er det flere som også inkluderer Manasses bønn, samt tredje og fjerde Esra. De ortodokse kirkene har også med Salme 151 og tredje Makkabeerbok i sine bibler. Alle disse bøkene er altså tilgjengelige. Det Norske Bibelselskap har utgitt en egen bok med de gammeltestamentlige apokryfene.
Pseudepigrafiske bøker?
I tillegg til de apokryfe bøkene finnes det også andre bøker som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Vi kaller dette for pseudepigrafiske bøker. Blant disse bøkene finner vi f.eks. Enoks bøker og Jubileerboken. Ordet pseudepigraf betyr egentlig "falskt skrift". Dette fordi det er skrevet under falskt navn, og er heller ikke anerkjent verken som inspirerte tekster i Bibelen eller som et apokryft skrift.
Hvorfor ikke?
Hvorfor kan vi ikke ta med de apokryfe skriftene i Bibelen? Det skyldes først og fremst at disse ikke er med i den opprinnelige Bibelen, etter at denne ble samlet. Det er skrifter som har blitt skrevet betydelig senere, og som aldri ble en del av den hebraiske Bibel. I de tilfellene hvor bøkene bærer navn etter bibelske personer, vet vi sikkert at det ikke er skrevet av disse. Man bruker da disse personene for å tillegge skriftet en autoritet det ikke har.
Det er mange bøker og skrifter som har blitt til gjennom historien som kan være nyttig å lese, ja til og med oppbyggelig. Også i dag skrives det mange oppbyggelige bøker. Det betyr ikke at disse bør inkluderes i Bibelen. Bøkene vi finner i Det Gamle Testamentet i våre Bibler er de opprinnelige bøkene som også inkluderes i den hebraiske Bibel. Å legge til andre skrifter bare fordi vi måtte mene at dette er gode bøker med oppbyggelig innhold, vil være i strid med Guds befalinger, 5. Mosebok 4:2, Ordspråkene 30:6 og Åpenbaringen 22:18-19.
Les også:
Del 2: De nytestamentlige apokryfer
