Mange tror ikke på en opprykkelse før den kommende trengsels- og vredestid som Bibelen forteller oss skal komme over denne jord før Jesu gjenkomst avslutter dette varslede kommende skrekkvelde. De fremmer derimot en tolkning av profetiene der det hevdes at menigheten skal inn i denne syvårige tid som Daniel fikk åpenbart skal bli den syttiende og siste åruken for å innelukke Israels frafall fra Gud. Forståelsen om at Jesus henter oss før denne kommende trengselstid er vår forventning og vårt salige håp. Tolkningen om at menigheten skal oppleve denne kommende fryktelige tid og for størstedelen bli martyrer er derimot skremmende, ja så skremmende at ”kirken” vegrer seg for i det hele tatt å tale om de uoppfylte profetier som ligger foran oss. Det siste er slett ikke Guds vilje, for i Bibelens siste kapittel står det følgende: ”Se, jeg kommer snart! Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok” (Åp 22:7). Det greske ordet i grunnteksten som er oversatt med ”snart” er ταχὺ (tachy) forekommer i 12 ulike bibelvers og betyr ikke ”snart” i meningen ”om kort tid”, men heller raskt eller hastig, altså mer i betydningen ”plutselig”.
Finn-Arne Lauvaas har ingen panikk med hensyn til endetiden, ettersom han forfekter et tolkningsregime vi gjerne kaller ”preterisme”, der det grunnleggende hevdes at alle profetiene ble oppfylt da romerne ødela Jerusalem og templet og massakrerte jødene i år 70 e. Kr. Preterisme er et altså et eskatologisk syn der man tolker at hendelser og profetier i Bibelen knyttet til endetiden alt er oppfylt. Finn-Arne Lauvaas undertittel i bokserien, ”Det som ingen fortalte oss”, er det han ønsker å fortelle oss i denne bokserien, nemlig hans påstand om at alt er skjedd.
Om preterismens fødsel og den grunnleggende hensikt som ligger til grunn for denne teorien.
Nå er det slik at det var en jesuitt ved navnet Luis del Alcázar (1554 - 1613) som var selve grunnleggeren av teorien om preterisme i sin enkleste og første form. Bakgrunnen hans var å finne i følgende problemstilling: Den katolske kirke (DKK) ville ikke at vanlige folk skulle ha tilgang på Bibelen, for kirken ville selv bestemme hvordan innholdet i Bibelen skulle forstås, og mannen i gata ble ansett for å mangle både intellekt og intelligens for å kunne forstå Guds ord og utlegge det på riktig måte. Kirken mente derfor at Bibelen lett kunne bli misbrukt om den ble allemannseie. Men etter at den godeste Gutenberg oppfant trykkekunsten, ble Bibelen nettopp det – allemannseie. Da så mannen i gata selv fikk anledning til å studere Åpenbaringsboken, så var det for ham nærliggende å tolke og tro at DKK var den store skjøge.
Hvis man bare kunne framsette og offentliggjøre en tolkning som sa at profetiene i hele Åpenbaringsboken allerede var oppfylt og hadde skjedd, så kunne ikke DKK lenger være den store skjøgen. Preterismen ble født på dette grunnlag, og den ble således det verktøy DKK trengte for å riste av seg mistanken om at den var den stygge, store skjøgen. Kirken kunne nok i preterismens tidligste år forlede lite kyndige mennesker på denne måten, men med den kunnskap som finnes tilgjengelig i dag, er dette en mye vanskeligere øvelse. Preterismen er i det hele en lite gjennomtenkt, og ikke minst lite bibeltro teori. Den er basert på noen få bibelvers, og en tolkning der konteksten er skjøvet til side. Bibelvers som går på tvers av preterismens tolkning, blir konsekvent åndeliggjort og tolket slik at preterismens teori kan bli stående. Men nå er det jo ikke slik at Bibelen består av noen bibelvers som skal trumfe andre bibelvers, og på den måten være en bok som er i konflikt med seg selv.
Skal man forsvare preterismen, så har man satt seg i en vanskelig posisjon der åndeliggjøring av bibelvers og bortforklaringer er de viktigste redskaper. Å hevde at Herrens profetiske budskap i Åpenbaringsboken allerede er historie, er for å si det pent – ikke til å tro. Å liste opp motargumenter mot en slik påstand er ikke vanskelig i det hele tatt. Å finne motargumenter er et luksusproblem – og hvor skal man da begynne. Jesu gjenkomst er jo eksempelvis beskrevet på en slik måte at det er snakk om en verdensbegivenhet – synlig for hele verden, og hvis dette allerede har skjedd, så må det være lov å spørre; Når skjedde det, og hvor kan man lese om denne hendelsen? Satan skulle bli bundet med lenker i avgrunnen for 1.000 år ved Jesu gjenkomst – så har dette virkelig skjedd – og hva skulle hensikten med dette fangenskapet være, dersom det ikke var for å befri verden fra hans ondskap? Har vi ikke hatt ondskap og krig helt til i dag? Når skjedde slaget på Megiddo-sletten, og hvor kan man lese om dette enorme slaget? Hvor ligger alle de døde fra dette slaget? Osv osv …
Se, jeg kommer snart! (Åp 22:7)
Preterismen hevder at dette utsagnet fra Jesus betyr at han måtte ha kommet tilbake omkring år 70, og at han da ikke da kan komme tilbake en gang i fremtiden. 2.000 år har gått siden Jesu himmelfart, og Jesus kunne da ikke ha ment at 2.000 år var en kort tid. Bibelen sier selv at intet profetord er gitt til egen tydning (2 Pet 1:20), så da må vi se om vi finner løsningen på dette ordet ”snart” et annet sted i Bibelen. Ett eller flere bibelvers der Gud gjennom Bibelens forfattere sier noe om tiden – om dager og år.
Vi vet fra det Paulus skriver i Rom 11 at ”forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn” (Rom 11:25). ”For Gud har innesluttet dem (jødene) alle under ulydigheten, for at han skulle vise sin miskunn mot dem alle.” (Rom 11:32). Videre vet vi fra profeten Daniel hvor lenge dette jødenes frafall fra Gud skulle vare, nemlig i 70 åruker. Da Jesus ble korsfestet/utryddet (Dan 9:26), var det gått 62 + 7 = 69 uker. En uke gjenstod, etter at jødene hadde forkastet sin Messias, og hedningenes tider fikk sin begynnelse. Denne uken ligger fremdeles i en ukjent framtid, for fremdeles befinner vi oss i hedningenes tider, og det jødiske folks frafall har ikke pr dags dato tatt slutt. Det er nå ikke profetisk tid for det jødiske folk, men det vil det igjen bli når menigheten bortrykkes, og den 70. og siste åruken for det jødiske folk - syv års trengselstid -begynner.
Bibelen forteller oss nemlig om disse tider og år. Peter skriver følgende: ”Men en ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag” (2 Pet 3:8). Så da er vi vel kommet litt lenger i forståelsen av hva Jesus mener med ”snart”, og at dette kunne bety både dager og tusener av år. Hvis vi sammenligner hva Peter sier, med hva profeten Hoseas forteller oss, så gir det hele mening: ”Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil han oppreise oss, og vi skal leve for hans åsyn” (Hos 6:2).
Da skulle det hele være klart og gi mening, for Hoseas taler da vitterlig om det jødiske folk. Jesus kommer tilbake etter to dager - eller 2.000 år – og han skal utfri sitt utvalgte folk, og ta bort dekket fra dere øyne – Gud skal gjenreise ”Davids falne hytte” (Am 9:11 og Apg 15:16). Og ikke minst – Herren Jesus Kristus skal sitte på Davids trone (Luk 1:32), og jødene skal leve for hans åsyn i det kommende 1.000-årsriket – riket for Israel (Apg 1:6).
Jeg blir stadig forundret over hvordan preterister tolker Bibelen, hvor langt de er villig til å gå på akkord med det skrevne ord og hvordan tolkningen viser en manglende forståelse av hva som står skrevet. Noen påstår endatil at Jesus selv var en preterist, med bakgrunn i disse ord fra Jesus: ” ”Sannelig sier jeg eder: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike”(Matt 16:28). Man mener altså at dette beviser at Jesu andre komme skjedde mens ”noen” av hans disipler fremdeles levde. Men en slik tolkning er feil. Hvem Jesus mente med ”noen av dem som her står”, var Peter, Jakob og Johannes, og denne opplevelsen av å se Menneskesønnen komme i sitt rike fikk disse tre oppleve seks dager deretter, slik det står skrevet i det følgende 17. kapittel om hva som skjedde på forklarelsens berg.
Det som skjedde på forklarelsens berg var nemlig en demonstrasjon av det kommende Messiasriket, ”Himlenes Rike” som Jesus og hans disipler hele tiden evangeliserte for. Dette var en prøve på de ideelle forhold som vil komme når Kristus kommer i makt og herlighet for å herske over en forvandlet jord under tusenårsriket. De 3 disiplene fikk se Moses, som representerer de oppståtte hellige. Og de fikk se Elias som representerte de troende som lever når Herren kommer, og som uten å dø vil bli forvandlet og opprykket. Men hvem representerer så Peter, Jakob og Johannes i denne seansen? Jo, som jøder i sine naturlige legemer står de der som en type på Israel som nasjon i dette ”himlenes Rike” eller tusenårsriket. Hva Jesus ville vise dem på det hellige berg var dette kommende ”Riket for Israel” (Apg 1:6) i miniatyr.
Det avgjørende ordet i denne saken har dessuten Peter selv gitt oss når han taler om VÅR HERRE JESU KRISTI MAKT OG GJENKOMST, der han sier ”vi hadde vært vitner til hans storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den opphøyde herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himmelen DA VI VAR SAMMEN MED HAM PÅ DET HELLIGE BERG” (2 Pet 1:16-18).
I Matt 10 kommer Jesus med sin misjonsbefaling, og den gjelder som det står i Matt 10:7 ”Himlenes Rike”, og da må man for å forstå det øvrige i dette kapitlet også forstå hva dette ”Himlenes Rike” er. Det er det riket Jesus kom for å tilby Guds utvalgte jordiske folk – jødene. Og det riket der han selv skal være kongen. Dette tusenårsriket er nå på vent, mens ”Guds nådes evangelium” forkynnes for hedningene. Men under trengselstiden, Israels 70. åruke som Daniel taler om – da skal Gud besegle 144.000 av alle Israels stammer, som skal tjene ham og igjen forkynne for hele verden det kommende ”Himlenes Rike”, det kommende tusenårsriket. Dette er oppfyllelsen av Herrens siste, reviderte misjonsbefaling som du finner i Matt 28:19-20. Og det er denne evangeliserende gjerning som ikke skal være fullført før Jesus Kristus gjenkomst til Oljeberget.
