Den jødiske Bibel - Tanakh

 

Jødene og de kristne har mye til felles, blant annet Det Gamle Testamente - eller Tanakh, som det heter for jødene.   

Ordet "Tanakh" er det vi kaller et akronym.  Det er dannet av forbokstavene til de tre delene boken er satt sammen av: Toraen (loven), Neviim (profetene) og Ketuvim (skriftene).  Opprinnelig er dette skrevet i all hovedsak på hebraisk.

Utgaven du ser på bildet, er en vakkert metallbeslått og utsmykket utgave fra min bibelsamling.

Tanakh og Det Gamle Testamente

Ifølge rabbinske kilder ble den jødiske Bibel samlet og kanonisert så tidlig som rundt år 100 e.Kr,  Da hadde alle disse skriftene vært i allmenn bruk i jødisk sammenheng i lang tid allerede, men ikke blitt samlet i en enhet før dette.  Det fantes jo også en del andre skrifter, som var i bruk i jødiske kretser, som ikke ble med i den jødiske kanon.  Da den kristne Bibel skulle samles, var det gode argumenter for å følge det arbeidet som jødiske skriftlærde hadde gjort på det som ble vårt Gamle Testamente.  Så enkelt var det likevel ikke....

7 bøker for mye

Et par hundre år før jødene samlet Tanakh, kom det et ønske fra jøder i Egypt om at de jødiske tekstene skulle oversettes fra hebraisk til gresk.  Bakgrunnen for dette var rett og slett at mange jøder ikke forstod hebraisk, og gresk var på dette tidspunktet verdensspråket. Mellom år 200 og 100 f.Kr. forelå dermed disse skriftene oversatt til gresk i det som kalles "Septuaginta".  Og nå skal du få forklaringen på hvorfor den katolske Bibel har flere bøker enn vi har i vår Bibel: Siden man ikke hadde en jødisk kanon på dette tidspunktet, hadde oversetterne tatt med flere skrifter enn det som senere ble den anerkjente jødiske Bibel.  De syv
bøkene man hadde lagt til, er det vi i dag kjenner som "De deuterokanoniske bøker" også kalt "apokryfene".  Når Den Katolske Kirke senere skulle oversette Bibelen til latin, valgte man å oversette fra Septuaginta - som altså inneholdt 7 bøker mer, og var en oversettelse fra hebraisk.  Hadde man valgt å oversette fra de hebraiske tekstene som var blitt anerkjent som hellig skrift, ville den katolske Bibel blitt lik vår Bibel.  

Bør leses på hebraisk 

I jødisk tradisjon har det vært vanlig å tenke at Bibelen bør leses på hebraisk, men det har likevel blitt gjort noen oversettelser til andre språk.  Utgaven i min bibelsamling er tospråklig. Den har tekst både på hebraisk og engelsk.  Det gjør selvfølgelig teksten tilgjengelig for langt flere.  

De Nytestamentlige apokryfer

Som jeg var inne på i artikkelen "Hvorfor er ikke apokryfene med i Bibelen?" finnes det både gammeltestamentlige og  nytestamentlige apokryfer.  Gamle skrifter som ikke er med i Bibelen.  For å forstå hvorfor, må man vite noe om hvordan Bibelen ble samlet.

De nytestamentlige apokryfene er bøker som på en eller annen måte gir seg ut for å ha tilknytning til Jesus og de første kristne. I denne gruppen bøker finner man både evangelier (Bildet: Tomasevangeliet), gjerninger, brever og åpenbaringer.  Slik vi også finner i vårt nye testamente.  De fleste av disse er skrevet av gnostikere eller andre som var definert utenfor den kristne kirke.  De nytestamentlige apokryfene anerkjennes ikke av noen av de kristne kirkene i verden.

Ledet av Guds Ånd
De fleste av de nytestamentlige apokryfene er av en helt annen kvalitet enn tekstene vi har i Bibelen.  De formidler delvis også et helt annet bilde av Jesus og Hans lære.  De bærer helt klart preg av det religiøse miljøet de har blitt til i.  Gnostikerne har ofte blitt sammenlignet med dagens New Age.  Man plukket litt fra ulike religiøse sammenhenger, bl.a. kristendommen, og formet sin egen tro og lære.  Derfor var det et viktig arbeid man gjorde da man samlet de bøkene som skulle bli vårt nye testamente. Det er ingen tvil om at de som fikk dette oppdraget av Herren, var ledet av Hans Ånd.  Deres arbeid skulle ikke bare være betydningsfullt for deres samtid, men for hele den kristne kirke for all ettertid.  

Kriterier for å bli med i Bibelen
Når de skulle avgjøre hvilke bøker som fikk være med i Det Nye Testamentet, så samlet de seg først om noen kriterier.  Hvis et skrift ikke innfridde disse kriteriene, ble det ikke med.  Noen av de viktigste kriteriene var:

1. Ånden i skriftet skulle være samme ånd som i Det Gamle Testamentet
2. Det skulle være tydelig at det er Herren som taler gjennom skriftet
3. Skriftets objekt måtte være Kristus, det skulle være Jesus-sentrert
4. Det skulle ha apostolsk opphav og ha en historisk moralsk effekt på dem som hadde brukt det. 
5. Det skulle også være bekreftet at alle kirkefedrene hadde brukt og akseptert skriftet som Guds ord.
6. Skriftet skulle heller ikke inneholde noe som man ikke kunne utlede av Det Gamle Testamentet.

Alle de skriftene vi har i dag i vårt nye testamente innfridde disse og et par kriterier til.  Prosessen med å samle skriftene pågikk over lang tid.  Den endelig anerkjennelsen og kanoniseringen av Det Nye Testamentet slik vi har det i dag, ble gjort i år 414.  Dermed bestod Bibelen av 66 skrifter, 39 i GT og 27 i NT.

De som falt utenfor
En rekke skrifter ble altså ikke med i Det Nye Testamente fordi de enten ble avslørt som falske, gnostiske eller rett og slett fordi de ikke infridde de kriteriene som Den Hellige Ånd hadde gitt dem som hadde fått oppdraget med å samle de siste skriftene til vår Bibel.  Noen av disse skriftene kaller vi nytestamentlige apokryfer.  Blant disse finner vi bl.a. Tomasevangeliet, som har sit utspring i gnostisk sammenheng.  Andre bøker var f.eks. Nasareerevangeliet, Paulus åpenbaring og Peters gjerninger m.fl. Mange av disse nytestamentlige apokryfene er også tilgjengelig for dem som ønsker å lese.  

Kanonske kirkefedre?
Diskusjonen om hvilke bøker som skal være med i Bibelen eller hvilke bøker som kan regnes som apokryfe eller pseudepigrafiske, dukker med jevne mellomrom opp.  Slik har det vært gjennom hele kirkehistorien.  Martin Luther ville f.eks. fjerne Jakobs brev fra Det Nye Testamentet.  Det mest vanlige er imidlertid at man gjerne vil legge til noen bøker. Blant de oldkirkelige tekstene som noen har ment var inspirerte tekster som burde vært med i Bibelen er skrifter fra kirkefedre bl.a. Klemensbrevene, Hermas' hyrden og Didakhe (De tolv apostlers lære).  Den etiopisk ortodokse kirken anerkjenner i dag Klemensbrevene og Hermas' hyrden som en del av deres Bibel. 

Et salig kaos
Skulle man overlate til de enkelte kirkesamfunn og generasjoners synsing og mening om hvilke bøker som burde være med i Bibelen, da ville vi fått et salig kaos.  Mennesker mener mangt og mye.  Noen liker ikke det som treffer dem i Bibelen, og vil fjerne eller tolke bort dette.  Andre blir begeistret over gamle skrifter som de mener burde vært med.  Med andre ord ville vi fått et salig kaos hvor Bibelen ble endret titt og ofte alt etter hva mennesker synes passet.  

Ikke menneskeverk
Jeg har stor tillit til at når Gud ville gi oss sitt ord for all ettertid, så overlot Han ikke mennesker til seg selv.  Det var ikke mennesker som plukket ut hvilke skrifter som skulle være med.  Det var Herren selv som stod bak dette.  Ved sin Ånd ledet Han mennesker til å sette opp de rette kriteriene, gav dem visdom til å velge de rette skriftene, og på den måten fikk vi en samlet Bibel. En Bibel som har velsignet og forvandlet mennesker.  En Bibel som har revolusjonert samfunn.  En Bibel hvor som viser vei og gir mennesker framtid og håp.

Les også:
Hvorfor er ikke apokryfene med i vår Bibel?

Hvorfor er ikke apokryfene med i vår Bibel?

Fra tid til annen dukker det opp mennesker eller bevegelser som stiller spørsmål ved utvalget av bøker i Bibelen.  De mener at noe er holdt skjult eller fjernet, enten av Den Katolske Kirke eller av andre.  Årsaken til dette, hevder man, er at det ikke passet med kirkens lære.  Men stemmer dette?  Hva er egentlig apokryfene?

Ordet "Apokryf" kommer av gresk og betyr "skjult".  Det finnes både gammeltestamentlige apokryfer og nytestamentlige apokryfer. Det er stor forskjell på kvaliteten mellom disse to grupper av apokryfe bøker.  Vanligvis er det de gammeltestamentlige apokryfene vi snakker om når vi omtaler de apokryfe bøker, men det finnes altså flere.

Den katolske Bibel
Å påstå at Den Katolske Kirke har fjernet disse bøkene er en urimelig påstand som avdekker stor mangel på kunnskap.  For de gammeltestamentlige apokryfer er tatt med i den katolske bibel.  Der finner du disse bøkene plassert mellom Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet.  Bakgrunnen for at katolikkene har tatt disse bøkene med i Bibelen er følgende:  Etter at Det Gamle Testamentet var samlet, anerkjent og over lengre tid hadde vært i bruk i jødisk sammenheng, ble det foretatt en oversettelse til gresk.  Denne oversettelsen kalles "Septuaginta".  Her la man til disse bøkene som vi i dag kaller gammeltestamentlige eller deutrokanoniske bøker.  Vi vet i dag ikke hvorfor dette ble gjort, men de anerkjennes ikke som autoritative skrifter av jødene.  Denne delen av Bibelen har vi jo i utgangspunktet felles med jødene.  Det var så tidlig som i oldkirken at disse skriftene gradvis ble akseptert av majoritetskirken som en del av Bibelens kanon.  Dette var en av de ting Martin Luther tok et oppgjør med under reformasjonen.  Han mente at disse bøkene var ikke-inspirerte, men likevel kunne være nyttig lesning.

Hvilke bøker?
Vi ser altså hvordan disse bøkene ikke var anerkjent i tidlig kristen tid, det vi kaller urkirken.  Men at dette var noe som gradvis fikk fotfeste først 3-4 generasjoner senere.  Bøkene er skrevet i perioden 200 f.Kr. til ca 100 e.Kr. Følgende bøker regnes med blant apokryfene i Den Katolske Bibel: Tobit, Judit, Den greske Esterboken, Visdommens bok, Sirak, Baruk (Jeremias brev), Tillegg til Daniels bok, første og andre Makkabeerbok.  I tillegg til disse er det flere som også inkluderer Manasses bønn, samt tredje og fjerde Esra.  De ortodokse kirkene har også med Salme 151 og tredje Makkabeerbok i sine bibler.  Alle disse bøkene er altså tilgjengelige.  Det Norske Bibelselskap har utgitt en egen bok med de gammeltestamentlige apokryfene.

Pseudepigrafiske bøker?
I tillegg til de apokryfe bøkene finnes det også andre bøker som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Vi kaller dette for pseudepigrafiske bøker. Blant disse bøkene finner vi f.eks. Enoks bøker og Jubileerboken.  Ordet pseudepigraf betyr egentlig "falskt skrift".  Dette fordi det er skrevet under falskt navn, og er heller ikke anerkjent verken som inspirerte tekster i Bibelen eller som et apokryft skrift. 

Hvorfor ikke?
Hvorfor kan vi ikke ta med de apokryfe skriftene i Bibelen?  Det skyldes først og fremst at disse ikke er med i den opprinnelige Bibelen, etter at denne ble samlet.  Det er skrifter som har blitt skrevet betydelig senere, og som aldri ble en del av den hebraiske Bibel.  I de tilfellene hvor bøkene bærer navn etter bibelske personer, vet vi sikkert at det ikke er skrevet av disse.  Man bruker da disse personene for å tillegge skriftet en autoritet det ikke har.  

Det er mange bøker og skrifter som har blitt til gjennom historien som kan være nyttig å lese, ja til og med oppbyggelig.  Også i dag skrives det mange oppbyggelige bøker.  Det betyr ikke at disse bør inkluderes i Bibelen. Bøkene vi finner i Det Gamle Testamentet i våre Bibler er de opprinnelige bøkene som også inkluderes i den hebraiske Bibel.  Å legge til andre skrifter bare fordi vi måtte mene at dette er gode bøker med oppbyggelig innhold, vil være i strid med Guds befalinger, 5. Mosebok 4:2, Ordspråkene 30:6 og Åpenbaringen 22:18-19. 

Les også:
Del 2: De nytestamentlige apokryfer